Denne teksten finnes også på: en

Dette er trinsene på vevstolen som Amandus laget til sin kone Kristine. Første gangen jeg vevde for mange år siden, var det på denne vevstolen.
These are the pulleys of the loom Amandus made for his wife Kristine. The very first time I wove many years ago, I wove on this loom.

Amandus Borch fra Jøvik i Ullsfjorden giftet seg med Kristine rundt 1906. Hun var fra Tyttebærvika, tvers over fjorden. Dette er brudebildet, tatt hos fotograf i Tromsø. De hadde et hardt liv. Amandus var bonde og fisker og jobbet etterhvert på sildeoljefabrikken i Jøvika. Kristine gjorde gårdsarbeid og stelte dyrene, passet på de etterhvert mange barna, tok vare på slakt og åkerens grøde, laget mat og bakte, vasket tøy og bleier, og laget og reparerte klær.
Amandus Borch from Jøvik in Ullsfjord married Kristine from the other side of the fjord around 1906. This is their wedding photo, made by a photographer in Tromsø. It was a hard life. Amandus was farmer, fisherman and worker at the local herring oil factory. Kristine worked on the farm, took care of the livestock, looked after their many children,  cooked food and baked, and made, repaired and washed  clothes.

Kristine vevde matter på vevstolen, men sikkert også finere tøy til eget bruk. Vi fant vevskjeer helt opp til 90/10, de fleste var helt rustet opp, med unntak av denne:
Krisine wove rag rugs, but also finer yardage to make clothes for the family. We found reeds up to 90/10, most of the reeds were rust eaten, with one exception:

Denne er ikke i metall, som de dyre, kjøpte vevskjeene, men helt laget for hand av tynne, spikka trespiler lagt i mellom oppskjærte kvister, som så ble surret fast med tjærebredd hyssing.
This was not a metal reed, like the expensive ones they had to buy. This was of thin wooden slats, every single one carved by hand. The slats were put between branches split in two and wrapped around with tarred string.

Alt på denne vevstolen er både funksjonelt og vakkert. Dette er sperrehjulet på garnbommen, laget av ei rikule og dekket av metallbeslag. Spenninga på Garnbommen kan løsnes fra sittebenken…
Every detail on this loom is both functional and beautiful. This is the ratchet of the yarn beam, made of a burl and covered with thin metal plate. The tension can be loosened while remaining seated…

…og så drar man fram ved å vri på sperrehjulet på tøybommen, som er festet på innsida av vevstolen, fortsatt sittende. Et veldig smart og praktisk system, som jeg gjerne skulle hatt på de moderne, dyre og kjøpte vevstolene mine.
… and then the weaver advances the warp by turning the ratchet on the cloth beam, which is attached on the inside of the loom, still remaining seated. I really wish there was a practical and smart system like this on my new and expensive looms.

Vevstolen er utstyrt med fire skaft og 6 trøer, dette er nok til å frambringe en enorm mønstervariasjon.

The loom has four shafts and six treadles, enough to weave an enormous variety of patterns.

Delene er markerte, slik at det skal være lett å sette vevstolen sammen. Hver gang jeg ser på den, er jeg dypt imponert over det suverene håndverket. Alt er laget nøyaktig, vakkert og funksjonelt, ned til spleisinga på de tynne snørene som holder trinsene og skaftene.
The parts are marked and the loom is easy to assemble. Every time I look at it, I admire the superior craftsmanship. Every thing is made accurately, beautiful and functional, even the splicing of the thin ropes holding the pulleys and the shafts.

Kristine må ha vært ei lita dame. Jeg er bare 166 cm høy, men sliter med å veve på vevstolen, selv om den har vært bygd opp i tre omganger. Jeg må presse knærne opp i tøyet for å kunne løfte føttene høyt nok når jeg skifter trøe.
Kristine must have been a small lady. I am just 166 cm, but I have problems weaving on this loom, although it’s legs have been raised three times. I have to press my knees into the cloth in order to lift my feet when I change the treadle.

Her er Amandus og Kristine med alle sine åtte barn, i bakgrunnen er det nye huset de bygde i slutten av trettiåra. Jeg elsker knickersen til venstre! Bak på bildet står det “Familien Borch, 1940”. Det er mye lauv på trærne, jeg tenker det må være tatt etter midten av juni. Den 7. juni hadde kongen og regjeringen reist fra Tromsø, som da hadde vært midlertidig hovestad, og 10. juni ble kapitualsjonsavtalen mellom Norge og Tyskland underskrevet i Trondheim. Troms og Finnmark som til da hadde vært fritt, ble okkupert av den tyske hæren. Jeg lurer på hvordan familien på bilde hadde det og hva de tenkte om framtida.
This is a photo of Amandus and Kristine with their eight children, in the background is the new house they had built late in the 1930-ies.  I love the knickerbockers to the left! On the reverse of the photo someone has written “Borch family, 1940”. There is a lot of foliage on the trees, and I guess the photo was taken after the middle of June. June 7 the Norwegian King and the government had left Tromsø, the temporary capital, and June 10 Norway officially surrendered to the invading German forces. The counties of Troms and Finnmark were subsequently occupied. I wonder how the family on the photo felt and what they thought about the future.

Her er ekteparet på sine gamle dager (midt på 50-tallet), fornøyde og blide på en dag i juni, med fortsatt mye snø i fjellet.
This is a photo of the couple late in their lives, probably in the middle of the 1950-ies. They look happy and content on this day in June with still a lot of snow in the mountains.

Det slår meg at det bare er flaks at både vevstolen og bildene er bevarte. Høsten 1944 ble hele befolkninga i Nord-Troms og Finnmark tvangsevakuert sørover av den tyske okkupasjonshæren,  buskapen ble tvangsslaktet og alle hus og eiendeler ble brent ned til grunne. Hadde gården ligget 30 kilometer lenger øst i luftlinje, hadde det nok ikke vært noe igjen, kanskje ikke engang brudebildet.
I am struck by the thought that it is sheer luck that the loom and the photos are preserved. During the autumn of 1944 the whole population of Finnmark and Nord-Troms were forcefully evacuated further south by the German army, all livestock was slaughtered and all houses and possessions were burned to the ground. If the farm had been situated 30 km to the east in linear distance, nothing had been left, maybe not even their wedding photo.